De gamle symaskinene var svært solid bygget. I denne Pfaff 360 er nesten alt laget av metall, bortsett fra ett drev i nylon. Alt er satt sammen slik at det lar seg demontere og justere, og det er tydelig at det er gjort mye tankearbeid for å designe den. Den har til og med en «automatic» – en mekanisk programfunksjon som lar den sy ulike mønstre.
Den kom inn på verkstedet fordi den ikke sydde i siksak lenger, og retursying var trøblete. Den opplevdes generelt treg. Over 60 år gammel rustbeskyttende voks hadde herdet, og delene bevegde seg rett og slett ikke som de skulle lenger.
Det viste seg raskt at voksen ikke lot seg myke opp med maskinen montert. Delene måtte ut av maskinen og rengjøres, del for del. Maskinen ble forsiktig demontert, delene omhyggelig rengjort og oljet opp før de ble satt inn igjen. Dermed måtte også justeringen som ble gjort av fabrikken den gangen på 60-tallet gjøres på nytt.
De kunne det å skrive servicemanualer på den tida. Det hjelper godt når man må orientere seg i fremmed maskineri. Maskinen myknet opp og fikk tilbake sine gamle ferdigheter med både siksak og «automatic», og kunne reise hjem til sin eier med løfte om at helga skulle brukes til å sy.
Legg igjen en kommentar